Paradis kvinnene

Historien om hvordan Eu = 0 = Paradis formelen ble til i 2006.

Kapittel 1. Begynnelsen

Jeg kastet på meg ryggsekken som var full med bøker. I samme bevegelse åpnet jeg døren ut fra felles leiligheten. Samtidig kom naboen min Olav morgentrøtt ut fra badet, “Hei Olav” sa jeg mens halve kroppen min allerede hadde kommet ut i korridoren, “Olav, jeg rakk ikke å ta oppvasken i går kveld, men tar den så fort jeg kommer hjem fra forelesningen”. Olav var en kul fyr, han bare bøyde hodet bakover i annerkjennelse uten å si noe. Han var en form for kjendis på universitetet, han var visst verdensmester i et populært dataspill.

Idet jeg syklet nedover i full fart mot universitetet var det nå heller Termodynamikkens andre lov som stod i hodet på meg. Dette var første semester med Fysikalsk kjemi. Hva var det kjemi Professoren hadde sagt på Tirsdagens forelesning? At Termodynamikkens andre lov kunne ha noe med Tid å gjøre? Denne forelesningen måtte jeg bare få med meg, og ville ikke bli forsinket. Rett før jeg satt fra meg sykkelen utenfor forelesningssalen så jeg Berit på vei mot samme forelesningen. Berit var helt klart en av de aller fineste jentene i klassen. Ja, hun måtte jo selvfølgelig ha på seg den åletrange blåe jeansen sin igjen med den tilhørende hvite – litt for korte genseren. For det var sikkert ingen som la merke til de to fristende “geletoppene” som stakk så fristende ut fra den spinkle, men vell-trente kroppen hennes. Idet jeg bøyde meg ned for å låse sykkelen, fikk jeg en god vinkel til å se litt nærmere på den blåe buksa hennes. “Åh nei, nå må jeg ikke begynne å tenke på henne igjen, hele forelesningen ville jo gå i vasken”. Det var ikke første gangen Berit hadde forstyrret tankene mine under forelesningene. Noen ganger tenkte jeg “Søren, hvorfor kan ikke noen sette på henne en burka eller noe.. akkuratt der har faktisk muslimene et godt poeng” tenkte jeg. I tillegg var hun jo skikkelig pen og kul. Siden jeg og Berit var de to siste på vei inn i forelesningen ble vi nødt til å sette oss nesten helt ved siden av hverandre med noen plasser mellom oss, bak de andre i salen. Dette var vanlig på universitetet, sånn at man ikke skulle forstyrre de andre studentene i salen om man var litt sent ute. Kjemi-Professoren vår hadde allerede såvidt kommet igang med å gå gjennom laboratorie øvelsene som vi skulle ha denne uken. Snart ble han stille, han grep fatt i pekestokken. Det så ut som han var ferdig med å gjennomgå ukeplanen for lab øvelsene. Alle i salen ble stille, for han hadde stor respekt på universitetet, særlig blandt studentene. Han var over 70 år, og var en av de flinkeste kjemi Professorene i hele Europa ble det snakket om. Så snudde han seg sakte mot oss mens han så ned i gulvet. Nå hadde jeg nesten glemt Berit og de åletrange klærne hennes, fordi nå visste jeg hva det skulle handle om oppe på kateteret. Professoren hadde nå snudd seg helt rundt, og var nå vendt mot salen. Det var ca. 50 studenter der. Så tittet han opp på oss og sa med høy og tydelig stemme; “Termodynamikkens andre lov!!”. Han la fra seg pekestokken så han hadde hendene frie for å demonstrere i luften hva han mente å si. “Kjære studenter, visste dere at alle molekylene i dette rommet like så godt kunne være samlet i en liten klump oppe i tak-hjørnet der oppe”? Han gestikulerte med armene, som om han flyttet all luften foran seg og dyttet det oppover mot hjørnet i taket. “Der kunne alle molekylene her i rommet like så godt ha vært, det er bare svært usannsynlig at det skjer – mao. det har bare noe med matematisk sannsynlighet å gjøre”! Jeg stoppet opp. “Hæ!?, en universell kraft som styres gjennom statistikk”!? Selv om Berit hadde måttet bøye seg ned for å plukke opp et viskelær eller noe nå, så hadde ikke oppmerksomheten min viket fra det som foregikk på kateteret. “Dette er stort..” tenkte jeg “hmm.. faget Kjemi har fått en helt ny mening etter dette”. Berit, prikket meg plutselig på skulderen, “jeg må på toalettet” hvisket hun, om jeg kunne være så vennlig å reise meg opp litt. Jeg var helt som i transe, jeg reiste meg litt opp så hun kunne passere mens blikket og tankene var hos Professoren. “Hmm.. denne kraften må bevege seg raskere enn lysets hastighet gjennom rommet” tenkte jeg. “Dessuten..” jeg ble avbrutt, plutselig dundret det ut en dyp stemme på gebrokkent norsk ut fra bakerste benk. “Jai hare et sporsmol!!”. “Hæ? hvem var han, hadde vi en innvandrer i klassen vår”? “Han trenger vel ikke å rope så veggene rister vel”? tenkte jeg inni meg. Han måtte ha kommet inn etter meg og Berit uten at noen hørte det. “Men nå hører vi han tydelig, det er helt sikkert ” tenkte jeg. Akkuratt da kom Berit tilbake fra toalettet, denne gangen snidded vi hverandre sånn at jeg kjente de saftige og myke lårene hennes mot beina mine. Før hun satte seg måtte hun snu rumpen sin i min retning. Jeg så bort på rumpen hennes, som om jeg var bekymret for om hun fikk satt seg igjen uten problemer etter å ha passert meg. “Åh nei søren..”, hun bøyde seg litt fremover og da så jeg litt av en tangatruse som var strukket godt opp over bukseliningen. “Åhh shit.. hun gikk med rosa tangatruse under den tettsittende jeans buksen!” Jeg prøvde å fange opp igjen hva professoren nå snakket om selv om hjertet banket fortere, jeg var varm i hele hodet og jeg følte meg litt småkvalm. “Jeg skulle aldri ha sett bort på henne..” tenkte jeg. Heldigvis hadde Professoren de siste minuttene svart på spørsmålene til han på gebrokkent norsk. Han hadde blitt sen til forelesningen så det var et spørsmål om lab-øvelsene. Senere skulle det vise seg at jeg havnet på samme laboratorie gruppe som “Afshin” som han het. Han pratet veldig høyt, og gebrokkent, men var ellers en morsom og hyggelig fyr som kom fra Iran.

Kapittel 2. Paradis konseptet som løsning

Etter at jeg kom hjem fra forelesningen la jeg meg på sengen og tenkte over hva Professoren hadde snakket om. Jeg elsket vitenskap og særlig alt som hadde med universet å gjøre.
Hmm.. snart måtte jeg på treningen, så jeg stod opp og pakket bagen med håndkle og treningstøy. Jeg kastet meg på sykkelen på vei ned mot treningssenteret, da så jeg to spretne damer med treningsdresser på seg som gikk nedover langs fortauet. “Var det i dag det var Aerobic i gymsalen”? “Ja, ja.. det er greit for meg så lenge jeg slipper å se på dem”. Jeg bestemte meg for å løpe de faste 5 kilometerne på tredemøllen, og fokuserte mest på det. Ingenting skulle kunne forstyrre meg under treningen i dag. Det hadde vært nok med tanga-truse episoden med Berit tidligere på dagen. Da jeg parkerte sykkelen utenfor treningssenteret stod det en flokk med 10-15 jenter der. Jo, det var aerobic gruppa som hadde trening i dag. “Shit.. der stod også hun med det gule pannebåndet som jeg kjente igjen fra tidligere”, uff hun var så deilig at jeg begynte å få hjerteklapp og det begynte å koke inni hodet igjen. “Bare tenk å vært med dem inni garderoben og kanskje dem hadde dratt med meg inn i badstuen?”, åhh tankene gikk bare løpsk. Igjen begynte jeg å tenke på Burka, “søren ass.. hvorfor kunne vi ikke bare innføre Burka”?
Det var vel der og da jeg første gangen i det hele tatt tenkte tanken om å kunne skape et Paradis. Et alternativ til burka. Jeg tenkte “den eneste naturlige måten jeg kan få hele den aerobic gruppa til å bli totalt desperate på meg var om jeg stod med nøkkelen inn til evig paradis, og at de måtte tilfredstille meg for å komme inn”. Da hadde dem blitt desperate. Evig paradis overgikk som belønning alt annet av penger osv. Der og da føltes det jo litt rart å tenke en sånn absurd tanke, men da var ihvertfall ideen om å skape ett paradis født inne i hodet mitt, selv om det skulle gå noen år før ideen fikk stødigere ben å gå på. Kanskje det startet en prosess langt inni hjernen min, som bare prøvde desperat å finne en løsning som kunne snu lyst-situasjonen mellom meg og aerobic jentene på hodet, sånn at dem ble mer desperate på meg, enn det jeg var på dem. Jeg måtte skaffe meg nøkkelen inn til evig paradis, ellers så måtte jeg gå rundt med “konstant hjerteklapp” så og si resten av livet.
Idet jeg gikk forbi enset dem meg ikke engang selvfølgelig, men jeg så dem hadde dratt treningsbuksene sine godt opp over de frodige og brede hoftene sine. Jeg måtte bare prøve å se, plutselig snudde hun med gult pannebånd seg rundt mens hun dro treningsbuksa godt opp i skrittet, hun beveget samtidig litt på hoftene, for å få buksen helt opp. “Shit ass.. hun hadde ikke truse på seg under treningsbuksa, eller hva?! tenkte jeg. Det var ikke noen tvil om hva jeg hadde sett konjunkturene av under treningsbuksen som strammet mot skrittet hennes idet hun dro den opp. “Åh.. Gud.. hvorfor torturerer du meg på denne måten..?” tenkte jeg. Jeg kan like så godt innrømme det, jeg ble så opphisset at jeg holdt på å spy på trappa der og da foran treningssenteret. Jeg måtte gå rett inn i garderoben på toalettet, og ta kaldt vann i ansiktet før jeg kunne tenke klart igjen. Heldigvis, jentene la ikke merke til noe virket det som. De så ikke på meg eller noe, bare pratet og lo høyt med hverandre om hverdagslige ting så det ut til. Senere skjønte jeg at dem visste hvem jeg var, og at dem faktisk stod å baksnakket meg for hver gang jeg gikk forbi.
På nåværende tidspunkt var jo paradis konseptet kun satt i sammenheng med jenter, og var ikke koblet til min interesse for vitenskap i det hele tatt. Selv om jeg hadde sett for meg porten inn til paradiset manglet jeg fremdeles en eksklusiv nøkkel som kunne åpne opp porten. Det var en nøkkel som viste seg noen år senere å passe inn i port låsen; Paradis formelen: Eu = 0 = Paradis

Kapittel 3. Paradis formelen: Eu = 0 = Paradis (Energi i universet = 0 = Paradis)

Høstsemesteret hadde nettopp startet. Verdensmesteren “Olav” hadde for lengst flyttet ut og var byttet ut med nye naboer. Det hadde gått over 4 år siden jeg begynte på universitetet nå. Jeg sleit med selvdisiplinen, skal innrømme det. Hadde fått flere advarsler om at jeg var på vei til å bli utvist fra universitetet siden jeg hadde strøket, eller ikke møtt opp til over 90% av eksamene de siste 3 årene. Om vi ikke møtte opp til, eller bestod en eksamen på minimum fire forsøk, ble man automatisk utvist fra universitetet – om man da ikke hadde en godkjent sykemelding. Heldigvis, nye regler i forskriftene på universitetet som hadde kommet i sommerferien gjorde at alle mine tidligere oppbrukte eksamensforsøk ble nullstilte, og jeg kunne igjen starte på scratch. Jeg fikk litt tid igjen til å stable selvdisiplin på bena. Min interesse for vitenskap var ikke slukket, langt der ifra. Derfor var dette gode nyheter.
Det var flere år siden jeg hadde tenkt noe mer på Paradis konseptet nå. Også de filosofiske ideene rundt evolusjon og universet hadde blitt erstattet med mer seriøse studier. Den siste tiden hadde jeg klart å trene opp selvdisiplinen til å studere lengre og lengre økter, og i sommer hadde jeg greid 15 studiepoeng på sommer eksamener. Jeg forventet at i det kommende høstsemesteret ville jeg greie nesten full studieprogresjon (30 studiepoeng). Jeg hadde blitt en realist av alle studiene, trodde ikke på noenting av religioner eller andre ting som ikke tok utgangspunkt i rene vitenkapelige disipliner som matematikk, Fysikk osv. Folk som snakket om møte med utenomjordiske vesener bare ristet jeg på hodet av, og gjør det egentlig enda. Stemmer i hodet hadde jeg aldri skjønt noe av, husker jeg alltid tenkte “hva mener dem med stemmer i hodet og prøvde å forestille meg hvordan det ville artet seg”. Men det kom en dag da jeg hørte en stemme som ikke kom fra et fysisk menneske i nærheten. Det var en kvinnestemme som hvisket en kort setning inn i øret mitt, uten noe forvarsel.
På denne tiden hadde jeg blitt kjent med en fyr som kalte seg for “Pixel”. Han var en slags bohem i utelivet i byen jeg bodde. Han hadde alltid penger, og likte å flørte med damene. Jeg var blitt litt kompis med naboen hans først ,”Pannelappen”, og en gang pannelappen ikke var hjemme kom vi i prat i korridoren mens jeg stod å ventet på at pannelappen skulle komme hjem. Etter det ble vi vel sakte men sikkert kompiser i løpet av det neste halve året. Han introduserte meg til sin kompis igjen som ble kalt “Red caprino”. Vi spilte instrumenter alle sammen, og hadde en felles interesse i musikk. Jeg spilte allerede i et annet band med en annen kompis som ble kalt for “Sauen”. Så hver av oss tre spilte i hvert vårt band prosjekter. Men hver gang vi tre møttes ble gitaren dratt opp akkopagnert med en bongo tromme eller noe. Det var alltid hyggelig å ta noen pils og høre på litt musikk sammen.
Det var under et av disse møtene stemme episoden skjedde. Det var en fløyelsmyk og vennlig kvinnestemme som hvisket tydelig inn i øret mitt – kun en gang; “Du er et geni”. Jeg skvatt litt til, det var ikke skremmende eller noe, fordi det var en så vennlig stemme. Det var helt tydelig at hun var min venn på måten hun sa det på. Etter det hørte jeg ikke noe mer. Det føltes helt naturlig, så jeg tenkte ikke noe over at jeg faktisk hadde hørt en stemme så tydelig i hodet mitt. Det var bare Red caprino og Pixel som var i rommet der sammen med meg, vi satt i stua til Red caprino. Det eneste, jeg husker å tenke “Hvorfor sa hun akkuratt det?” og “hvorfor var hun så vennlig mot meg, jeg visste jo ikke hvem hun var engang”. Jeg skulle møte henne ca. 1 år senere, men under helt andre omstendigheter, hjemme på den 9 kvadrat meter store studenthybelen min.
Denne gangen var det ikke stemmen hennes, hun bare “var der” med noe som føltes som et fysisk nærvær. Jeg kjente henne igjen, uten at hun sa noe. Hun introduserte meg til flere kvinner, de kommuniserte bare ved at jeg forstod ting uten at jeg trengte å tenke selv. Dette skjedde i sekundene og minuttene etter at jeg hadde, for aller første gang kommet frem til, og skrevet ned “Eu = 0 = Paradis” formelen. I to døgn uten søvn og mat hadde jeg jobbet meg frem til formelen. Det var som en lysbryter sakte ble skrudd på i minuttene og sekundene før jeg skrev ned paradis formelen på en papirlapp, for aller første gang. Jeg skjønte i hele kroppen at Eu = 0 = Paradis formelen som nå nettopp var født inn i denne verden var min, og hvor stort det kunne være. Det var midt på natten og jeg var fullstendig utmattet. Så hentet jeg et eple på kjøkkenet for å få i meg litt næring. Jeg var i ørska som om jeg hadde vært gjennom en to dagers sammenhengende arbeidsøkt – som jo var riktig. Jeg stod stille på rommet mitt med det røde eple i hånda og så utoverrommet på alle papirene med skriblerier som lå strødd. Krigen inne i hodet mitt var nå over og jeg var fylt med en behagelig ro som jeg nøt. Allikevel var jeg for utmattet til å tenke på noe mer enn at jeg endelig kunne hvile. I det jeg stod der og kikket over alle papirene var det som jeg plutselig forstod hva som egentlig hadde skjedd. I ren ekstase kastet jeg eplet i hånden alt jeg kunne inn i veggen mens jeg jublet inni meg. Det føltes som om jeg var blitt født på ny – alt hadde endret seg til en ekte lykkerus. Eplebitene sprutet over hele rommet da det eksploderte inn i veggen. Jeg begynte å le høyt og kastet meg ned på ryggen ned i sengen, jeg lå sånn på sengen og nøt formelen. “Herregud, jeg tror formelen stemmer” tenkte jeg. Det var midt på natten, og det lå papirer med skriblerier over hele rommet fra de siste ca. 40 timers arbeid med teorien. Da begynte paradis kvinnene å nærme seg, jeg følte dem var på vei. Samtidig kom den intense følelsen av den syntetisk rene formen for kjærlighet. En matematisk og logisk form, som ga mye mer glede enn det jeg var vandt med. Og grunnen til at eplet gikk i veggen var vel idet jeg innså at jeg delte denne kraftens syn på hvor skillet mellom godhet og ondskap gikk. Jeg forstod med logikk at jeg var på Gud sitt lag, at jeg delte universets følsomhet for hva som var godt og hva som var ondt. Jeg var ikke lengre alene med denne følsomheten – istedenfor hadde det blitt en fordel, en uendelig fordel. Jo sterkere tilstedeværelsen av dette mektige ble, jo lykkeligere og tryggere ble jeg. Paradis kvinnene, noe som jeg oppfattet som høyere former for intelligens, var utvalgte representanter for denne Gud lignende kraften – og det fremstod tydelig at vi var på samme lag, lenket sammen via formelen: Eu = 0 = Paradis.

Det lå små eplebiter strødd over hele rommet og eplesaft rant ned fra veggen, men mesteparten av eplet så ut til å være klistret fast til veggene og i taket. Jeg hadde tenkt så nøye gjennom alle de biologiske og psykologiske detaljene, og kombinasjoner med biologiske scenarioer – bla. ulveflokker med ulike ledertyper – som jeg plasserte i ulike situasjoner og kontekster for sammenligning. Disse ti-talls timene med intens fokus på koblingen mellom biologiens rolle i universet var nå over. Alle de rare tankene som endelig førte frem til den korte formelen som nå lå som min nyfødte baby på ett ark på gulvet. Det var jo ikke en formel som var målet da den første ideen begynte mens jeg satt på universitetsbiblioteket, men jeg skjønte at konklusjonen, Eu = 0 = Paradis, som nå var skrevet for første gang ikke trengte mer arbeidet. Formelen hadde stoppet den påtvungende grublingen som begynte etter at den første visjonen startet. Det ble umulig å stoppe grublingen etter at den første ideen var født mens jeg leste Biokjemi om molekylers energitilstander ca. to døgn tidligere. Idet jeg fikk den første visjonen var det som om jeg ble sugd inn i en tornado av merkelige visjoner og følelser – samtidig som jeg hadde full fokus og følte meg klar i hodet. Det var som å bli dratt inn i en mental virvelvind som jeg måtte finne en løsning på for å komme ut av – ellers hadde jeg klikket.  I ettertid tenkte jeg det var fordi jeg rørte ved en universell sannhet da den første visjonen kom og har lurt på om Nash opplevde det samme – men uten mulighet til å stoppe prosessen siden han ikke landet på uttrykket Eu = 0 = Paradis. Det var som om jeg møtte en tanke som det ikke var meningen at hjernen min var skapt til å forstå – det føltes syntestisk og storslått. Jeg hadde vel bare fortsatt å gruble intenst om jeg ikke hadde kommet frem til den endelige formelen, fordi da formelen var født stoppet også den mentale stormen inne i mitt hodet. Senere har jeg tenkt på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet frem til formelen Eu = 0 = Paradis. Jeg lurer på om jeg hadde klikket fullstendig – i mangel på et endelig svar som kunne stoppe den intense grublingen. Det var belønningen som teoretisk lå i uttrykket Eu = 0 = Paradis (evig paradis) som gjorde at hjernen min stoppet å gruble. Jeg ville ikke være på noe annet sted – jeg var så lykkelig med denne formelen. Det var som om jeg hadde fått et klapp på skulderen av “Gud”, at grunnen til at jeg kom frem til Eu = 0 = Paradis formelen og ble reddet fra å klikke fullstendig, var at jeg følte forskjellene på godt og ondt slik “Gud” selv gjorde det. Eu = 0 = Paradis formelen naglet oss på en måte sammen i sannhetens tegn. Det var ingen løgn i forholdet mellom oss – det var sant at jeg hadde kommet frem til dette selv og at jeg følte på samme måte. Jeg visste at jeg nå kunne ta en god pause med god samvittighet – som om jeg hadde vunnet toppgevinsten i verdens største kasino: Paradis for resten av evigheten. Jeg tok ut alle pengene jeg hadde, tredve tusen fra banken, som jeg gikk rundt med  i en konvolutt som banken hadde gitt meg. Bare feiret inni hodet mitt med en lykkefølelse jeg aldri helt kunne beskrive – det var en veldig rar følelse. En syntetisk form for kjærlighet som var basert på matematisk sannhet. De siste 30 – 40 timene hadde jeg levd meg gjennom alle detaljene som førte frem til en universell lov, og hadde til og med møtt paradis kvinnene som tok meg til seg. Det er ikke lett å forklare den følelsen. Jeg jublet uten stans inni meg samtidig som jeg slappet av. Jeg kjøpte alt som falt meg inn dagen lang og samtidig hadde jeg det morsomt. Husker at jeg hele tiden prøvde å senke universets energitilstand med kroppen, som en morsom lek mellom min egen kropp og universet – denne universelle kraften som nå var Gud i mitt hodet. Alt jeg gjorde var å slappe helt av i alle muskler i hele kroppen og lot universet legge de slappe kroppslemmene mine der den ville. Så stakk jeg tungen ut av munnen, som om den hang slapt ned bare for å illustrere den absolutte lave energitilstanden kroppen min var i. Jeg levde fremdeles inne i teorien og det var også en litt skremmende følelse – som om jeg hadde møtt noe større enn jeg var vandt med ellers i livet – noe som hjernen min ikke var vandt med. Jeg følte meg sånn man burde føle seg etter å ha møtt en universell sannhet og høyere livsformer – kjemperar. Samtidig var jeg sliten, men nå var det mer morro så kunne bare slappe av i sengen med øynene lukket – og nyte utfallet av den to dager lange intense arbeidsøkten. Jeg kjøpte blandt annet et TV-spill og flatskjerm som jeg betalte naboen under meg i studenthuset 1000 kroner for å sette opp – klar til å spille. Orket ikke å sette meg inn i noenting mere nå, dessuten hadde jeg bunken med tredve tusenlapper som jeg gikk rundt med. Jeg tok taxi til elektrobutikken, og ba taxien vente utenfor mens jeg var inne å handlet TV-spillet og flatskjermen. Jeg spiste for det meste vegetar pizza med ekstra fyll – på Dolly Dimples som lå rett ved siden av der vi bodde. Det var så deilig med mat. Handlet inn masse frukt og grønnsaker. Jeg bestilte taxi igjen og dro ned til byen på den fineste restauranten med konvolutten med tusenlapper for å spise middag. Så dro jeg på en fin bar og kjøpte en flaske med champagne mens jeg ventet på at komisen min “Sauen” skulle komme ned til byen. Jeg ble kastet ut fordi jeg lå slapt ned i sofaen med tungen ut av munnen hele tiden. Så møtte jeg Sauen for å slappe av med noen pils. Jeg kunne jo ikke forklare han hva som hadde skjedd de siste dagene, jeg orket bare ikke. Sa bare at jeg var veldig sliten og han merket at noe ikke var som det skulle – så han bare dro hjem etter noen timer. Fremdeles hadde jeg ikke sovet, men begynte nå å føle at øyne lokkene ble tyngre og tyngre. Brukte sikkert ti-femten tusen kroner iløpet av de første 24 timene etter at paradis formelen var skrevet ned for første gang. Bortsett fra TV-spillet og flatskjermen var det meste brukt på mat, taxi og champagne. Jeg delte ut noen tusenlapper til noen som så ut til å trenge det på gaten, og så mistet jeg kanskje noen tusenlapper som flagret ut i vinden midt i byen – fordi jeg la hele bunken med tusenlapper på panseret til en Taxien i det jeg skulle betale for turen – vinden fikk plutselig tak i bunken med tusenlapper og fylte gaten med penger. Jeg fikk samlet inn de aller fleste tusenlappene som jeg desperat løp etter, og fikk til og med hjelp av en helt fremmed mann til dette. Da dette skjedde følte jeg frykt og våknet litt til, og det var nok bare bra. Fornuften inni hodet fikk litt plass igjen – nå må jeg ta meg sammen. Feiringen av paradis formelen sang på sitt siste vers, nå måtte jeg fokusere på å lande igjen.

Kapittel 4. “Møte med Paradis kvinnene”.

Tilbake i sengen i minuttene etter oppdagelsen av formelen kom paradis kvinnene til meg. Jeg kjente straks igjen lederen for disse kvinnene, det var hun som hadde hvisket inn i øret mitt; “Du er et geni” ca 1 år tidligere. Det var flere kvinner nå, 7-8 stykker, men det virket som om det var en som kommuniserte med meg, eller så gjorde de det sammen. Det var veldig felleskap mellom oss og jeg elsket at de kom til meg. De inviterte meg med til et sted. Det ble nesten som på film, jeg fløy oppover gjennom noen korridorer før det åpnet seg et større landskap med trær, gress, hus og vann. Jeg lå fremdeles i sengen med øynene lukket, men det hele ble så virkelig. Jeg så kanskje 100 andre kvinner som var omgitt av små barn og babyer i denne lille landsbyen. Dem viste og forklarte meg hvordan paradiset dems var, og at de tilhørte en høyere form for liv. Hele tiden var oppmerksomheten samtidig fokusert på en trygghetsfølelse som hele tiden løftet oss opp i den samme gledesrusen vi befant oss i. Det føltes som om vi kjente denne samme gleden fra den samme kilden, som vi så for oss var Gud, men dette var ikke noe vi snakket om – det var som om det var implisitt i kunnskapen vår og derfor noe vi ikke trengte å snakke om. Det var jo oppdagelsen av Eu = 0 = Paradis som hadde ført oss sammen – så det var implisitt at vi delte denne forståelsen om Gud. Det var som om dette stedet var en egen seksjon i paradiset som var forbeholdt bare dem. De var 100% lykkelige og opplyste om situasjonen de var i. Igjen fikk jeg den følelsen at det føltes naturlig og ikke rart i det hele tatt. Det var som jeg fikk en rask omvisning i paradiset dems. Det var som jeg fløy rundt i paradiset dems mens dem alltid var rundt meg. Dem forklarte meg at de hadde rendyrket det vi oppfatter som “kjærlighet” der, og det var derfor det var mange småbarn og babyer der. De satt først ute i gresset med babyer og små barn som dem stelte og lekte med. Jeg kunne selv føle hvor optimalt de hadde det. De stoppet aldri å forklare meg, men fortsatte med masse informasjon om hvordan alt hang sammen. Det var naturskjønne omgivelser og været var perfekt, men jeg kan ikke huske å se en sol. Det var en liten dam der, og et hus som stod bak alle kvinnene og barna. Alle var hvite i huden og kvinnene var rundt 25 år. Hårfargene på dem varierte. Alle barna var gutter mens babyene vet jeg ikke. Det var flere barn enn kvinner der, inntrykket var at hver kvinne hadde hovedansvaret for 2-3 barn hver, mens at alle hørte sammen i en familie og stelte med hverandres barn. Bortsett fra de små guttebarna var det ingen andre hannkjønn der bortsett fra meg. De tok meg med inn i huset, dvs vi bare fløy inn i ett av rommene. Der var det en ny gruppe med kvinner og barn, og det var en undervisning som foregikk. De drev en form for undervisning, men alle virket lykkelige. De så ut til å nyte undervisningen som om at det var heller ingenting annet de ville gjøre. Jeg husker ikke så mye av hva undervisningen handlet om bare at dem likte å være der, men det hadde noe med biologisk vitenskap eller generell kunnskap å gjøre. Det virket som om dem drev å rendyrket kjærlighet – det var liksom hovedbudskapet hele tiden. Dem produserte kjærlighet der ved å rendyrke morskjærligheten mellom kvinner og barn. Dette var forklaringen på alle de små barna der, at dem rendyrket morskjærligheten og at dette var dems paradis. Dem hadde evig liv helt klart, for døden var ikke engang et tema. Selv om jeg bare var der i ca. en halvtime skjønte jeg at ingen endret alder der, hverken småbarna, eller kvinnene selv. Det var ingen negative vibrasjoner eller frykt i det hele tatt. Hun forklarte at dem var i Gud sine hender og derfor visste dem at de ikke hadde noenting å frykte, de var der hvor dem ønsket å være. Dem visste om paradis formelen, som at vi hadde det til felles og at det var grunnen til at jeg ble invitert inn til paradiset dems. Etter en stund ble jeg dratt ut av paradiset dems og mistet den nære kontakten jeg hadde med dem. Jeg var nå tilbake på rommet i min egen seng, men den varme følelsen i magen var der enda – selv om jeg ikke var der hos dem lengre enn kanskje en halvtime.
Jeg oppfattet det som at besøket var en belønning for at jeg hadde kommet frem til paradis formelen og ingenting annet. At det åpnet opp en portal inn til dem som at formelen ble til en nøkkel som gjorde at jeg slapp inn. Dvs paradis formelen var det som hadde åpnet kontakten mellom oss og som egentlig var det eneste vi hadde til felles. Dem var ikke jordiske mennesker men dem så ut som det.

Sluttord:

Det tok ca. et halvt år før jeg begynte å føle meg normal igjen, men etter dette fullførte jeg utdannelsen min med full studieprogresjon i 2009. Jeg visste at jeg ikke kunne bevise paradis formelen, men den lå hele tiden i bakhodet mens jeg studerte videre fra Våren 2006. Våren 2009 fullførte jeg teorien med Nash likevekten. Nash likevekten kunne forklare hovedmønstret i teorien matematisk. Dette gjorde teorien mye mer realistisk. Høsten 2009 etter uteksamineringen flyttet jeg ut fra rommet mitt, startet foretaket Head Biotech og skrev ned ideene rundt teorien for første gang i sin helhet: https://www.scribd.com/…/Fourth-Law-of-Thermodynamics-a-Phi…
Teorien ble senere godtatt i fagmiljøet som en offisiell versjon av Termodynamikkens Fjerde Lov, som vil være den rette terminologien på uttrykket Eu = 0 = Paradis.
Senere fant jeg tilfeldig ut at Jesus sa nettopp dette, Eu = 0 = Paradis, indirekte da han beskrev det motsatte av Paradis, Helvete, i Markus 9:46. At jeg poengterte dette en gang i fagmiljøet plasserte meg på 16 plass på en tulle-liste over “verdens mest idiotiske religiøse vitenskapsmenn”.

Gjennom Head Biotech har teorien fått flere bein å gå på. F.eks. gjennom teorien har det blitt viktig å passe på at antall mennesker på jorden holder seg høyt, for å opprettholde det naturlige kaoset som teorien sier trengs for å holde gode egenskaper over onde – på global skala. Mye av grunnen til at jeg så det første mønstret i det hele tatt var sannsynligvis pga at jeg i flere år oppholdt meg i en energi-kontekst med en ekstrem overlod – som samtidig var et sted der man søkte makt. Universitetet hadde sannsynligvis “den perfekte stormen” som gjorde at mønstret mellom termodynamisk kontekst og onde/gode egenskaper i liv kom ekstra tydelig fram. Sett i ettertid var universitetet i Norge sannsynligvis det stedet på jordkloden der det ble lettest å se mønstret. om man så på flyten av skatte-penger som flyten av energi. Det var særlig etter at paradis formelen var født at jeg kunne få tid til å sette formelen inn i sammenheng med andre observasjoner, så som skatter og avgifter inn til en stat. Staten ble et potensielt veksthus for onde egenskaper, særlig der grådighet etter makt som ble kamuflert bak “godhet”var fremtonende – så som på universiteter (kunnskap = makt). I 2009 da jeg endelig så Nash likevektens naturlige tilhørighet inne i paradis formelen jublet jeg også høyt inne p[ samme hybel, men det var på langt nær en så kraftig opplevelse som da Eu = 0 = Paradis formelen ble skrevet ned for aller første gang, i Februar 2006. I perioden etter februar 2006 koblet jeg også den naturlige sammenhengen mellom <konstant-overflod-med-energi og ondskap> med kamuflasjeteknikken: Løgn (bevisst eller ubevisst). Dvs i en konstant overflod med energi kan man mye enklere lyve, og holde en løgn skjult i mye lengre tid, enn det som er naturlig. Derfor, onde hensikter kan gjemmes bak en løgn og er sannsynligvis den indirekte grunnen til at ondskap trives bedre i konstant overflod, pga de gode forholdene og leve-tiden løgnen får. Onde egenskaper kan nå fremstå som gode på utsiden fordi naturen ikke lenger krever noen videre undersøkelser – det er overflod med energi.

Derfor vil den unaturlige energikonteksten komme først, etterfulgt av den økte anvendelsen av løgnen, som igjen vil tiltrekke seg onde egenskaper. Dvs onde egenskaper er ingenting uten løgnen, og løgnen er ingenting uten konstant overflod med energi. Derfor vil løgnen bli bindeleddet mellom den termodynamiske konteksten og onde egenskaper, sålenge det gode dominerer i livet (onde egenskaper er avhengig av å kamuflere seg).

Eu -> ∞  ->  Styrker Løgn   ->  Styrker Onde egenskaper (Svekker gode egenskaper)

Da første-beveger er energikonteksten: Eu -> 0:

Eu -> 0 -> Styrker Sannhet  ->  Styrker gode egenskaper (Svekker onde egenskaper)

Ergo onde egenskaper vil naturlig søke å skape energikonteksten  Eu -> ∞ (konstant overflod).

Senere har teorien også kunnet forklare two-slit eksperimentet i kvantefysikk (selv om det ble flettet inn i historien over). Teorien kan også forklare hvorfor universet eskalerer med stadig økende hastighet via Dark energy. Teorien foreslår at Dark energy egentlig er former for høyere livsformer, der konsentrasjonen av kjærlighet og intelligens er mye høyere en hos oss. Om teorien stemmer burde Dark energy finnes, dvs steder i universet som er på en annen form enn masse og energi, og som hoper seg opp med økende hastighet. Iflg teorien er en annen form for masse/energi kjærlighet. Og i kjærligheten ligger intelligens, fordi det er det som ser ut til å vinne i kampen for tilværelsen (da den blir utkjempet med en begrenset mengde energi). Poenget er ikke at noen skal sulte ihjel lengre, en mer moderne videreføring av dette brutale Darwinistiske prinsippet bør heller være på de som søker makt, og at kampen skjer med penger som middel. Dvs der man før døde i kampen for tilværelsen kan man i fremtiden gå konkurs, effekten er den samme – man får filtrert bort uønskede, onde egenskaper fra makthierarkiet via kaoset som er konteksten for de som ønsker å stå helt øverst. Ironien er vel at dem som ofte havner der er drevet av helt andre ting en grådighet på makt, som underbygger Nash sin teori.

Slutt