Paradis kvinnene

Historien om hvordan Eu = 0 = Paradis formelen ble til i 2006.

Kapittel 1. Begynnelsen

Jeg kastet på meg ryggsekken som var full med bøker. I samme bevegelse åpnet jeg døren ut fra felles leiligheten. Samtidig kom naboen min Olav morgentrøtt ut fra badet, “Hei Olav” sa jeg mens halve kroppen min allerede hadde kommet ut i korridoren, “Olav, jeg rakk ikke å ta oppvasken i går kveld, men tar den så fort jeg kommer hjem fra forelesning”. Olav var en kul fyr, han bare bøyde hodet bakover i anerkjennelse uten å si noe. Han var en form for kjendis på universitetet, han var visst verdensmester i et populært dataspill.

Idet jeg syklet nedover i full fart mot universitetet var det nå heller Termodynamikkens andre lov som stod i hodet på meg. Dette var første semester med Fysikalsk kjemi. Hva var det kjemi Professoren hadde sagt på Tirsdagens forelesning? At Termodynamikkens andre lov kunne ha noe med Tid å gjøre? Denne forelesningen måtte jeg bare få med meg, og ville ikke bli forsinket. Rett før jeg satt fra meg sykkelen utenfor forelesningssalen så jeg Berit på vei mot samme forelesningen. Berit var helt klart en av de aller fineste jentene i klassen. Ja, hun måtte jo selvfølgelig ha på seg den åletrange blåe jeansen sin igjen med den tilhørende hvite – litt for korte genseren. For det var sikkert ingen som la merke til de to fristende “geletoppene” som stakk så fristende ut fra den spinkle, men vell-trente kroppen hennes. Idet jeg bøyde meg ned for å låse sykkelen, fikk jeg en god vinkel til å se litt nærmere på den blåe buksa hennes. “Åh nei, nå må jeg ikke begynne å tenke på henne igjen, hele forelesningen ville jo gå i vasken”. Det var ikke første gangen Berit hadde forstyrret tankene mine under forelesningene. Noen ganger tenkte jeg “Søren, hvorfor kan ikke noen sette på henne en burka eller noe.. akkuratt der har faktisk muslimene et godt poeng” tenkte jeg. I tillegg var hun jo skikkelig pen og kul. Siden jeg og Berit var de to siste på vei inn i forelesningen ble vi nødt til å sette oss nesten helt ved siden av hverandre med noen plasser mellom oss, bak de andre i salen. Dette var vanlig på universitetet, sånn at man ikke skulle forstyrre de andre studentene i salen om man var litt sent ute. Kjemi-Professoren vår hadde allerede såvidt kommet igang med å gå gjennom laboratorie øvelsene som vi skulle ha denne uken. Snart ble han stille, han grep fatt i pekestokken. Det så ut som han var ferdig med å gjennomgå ukeplanen for lab øvelsene. Alle i salen ble stille, for han hadde stor respekt på universitetet, særlig blandt studentene. Han var over 70 år, og var en av de flinkeste kjemi Professorene i hele Europa ble det snakket om. Så snudde han seg sakte mot oss mens han så ned i gulvet. Nå hadde jeg nesten glemt Berit og de åletrange klærne hennes, fordi nå visste jeg hva det skulle handle om oppe på kateteret. Professoren hadde nå snudd seg helt rundt, og var nå vendt mot salen. Det var ca. 50 studenter der. Så tittet han opp på oss og sa med høy og tydelig stemme; “Termodynamikkens andre lov!!”. Han la fra seg pekestokken så han hadde hendene frie for å demonstrere i luften hva han mente å si. “Kjære studenter, visste dere at alle molekylene i dette rommet like så godt kunne være samlet i en liten klump oppe i tak-hjørnet der oppe”? Han gestikulerte med armene, som om han flyttet all luften foran seg og dyttet det oppover mot hjørnet i taket. “Der kunne alle molekylene her i rommet like så godt ha vært, det er bare svært usannsynlig at det skjer – mao. det har bare noe med matematisk sannsynlighet å gjøre”! Jeg stoppet opp. “Hæ!?, en universell kraft som styres gjennom statistikk”!? Selv om Berit hadde måttet bøye seg ned for å plukke opp et viskelær eller noe nå, så hadde ikke oppmerksomheten min viket fra det som foregikk på kateteret. “Dette er stort..” tenkte jeg “hmm.. faget Kjemi har fått en helt ny mening etter dette”. Berit, prikket meg plutselig på skulderen, “jeg må på toalettet” hvisket hun, om jeg kunne være så vennlig å reise meg opp litt. Jeg var helt som i transe, jeg reiste meg litt opp så hun kunne passere mens blikket og tankene var hos Professoren. “Hmm.. denne kraften må bevege seg raskere enn lysets hastighet gjennom rommet” tenkte jeg. “Dessuten..” jeg ble avbrutt, plutselig dundret det ut en dyp stemme på gebrokkent norsk ut fra bakerste benk. “Jai hare et sporsmol!!”. “Hæ? hvem var han, hadde vi en innvandrer i klassen vår”? “Han trenger vel ikke å rope så veggene rister vel”? tenkte jeg inni meg. Han måtte ha kommet inn etter meg og Berit uten at noen hørte det. “Men nå hører vi han tydelig, det er helt sikkert ” tenkte jeg. Akkurat da kom Berit tilbake fra toalettet, denne gangen snidded vi hverandre sånn at jeg kjente de saftige og myke lårene hennes mot beina mine. Før hun satte seg måtte hun snu rumpen sin i min retning. Jeg så bort på bakdelen hennes, som om jeg var bekymret for om hun fikk satt seg igjen uten problemer etter å ha passert meg. “Åh nei søren..”, hun bøyde seg litt fremover og da så jeg litt av en tangatruse som var strukket godt opp over bukseliningen. “Åhh shit.. hun gikk med rosa tangatruse under den tettsittende jeans buksen!” Jeg prøvde å fange opp igjen hva professoren nå snakket om selv om hjertet banket fortere, jeg var varm i hele hodet og jeg følte meg litt småkvalm. “Jeg skulle aldri ha sett bort på henne..” tenkte jeg. Heldigvis hadde Professoren de siste minuttene svart på spørsmålene til han på gebrokkent norsk. Han hadde blitt sen til forelesningen så det var et spørsmål om lab-øvelsene. Senere skulle det vise seg at jeg havnet på samme laboratorie gruppe som “Afshin” som han het. Han pratet veldig høyt, og gebrokkent, men var ellers en morsom og hyggelig fyr som kom fra Iran.

Kapittel 2. Paradis konseptet som løsning

Etter at jeg kom hjem fra forelesningen la jeg meg på sengen og tenkte over hva Professoren hadde snakket om. Jeg elsket vitenskap og særlig alt som hadde med universet å gjøre.
Hmm.. snart måtte jeg på treningen, så jeg stod opp og pakket bagen med håndkle og treningstøy. Jeg kastet meg på sykkelen på vei ned mot treningssenteret, da så jeg to spretne damer med treningsdresser på seg som gikk nedover langs fortauet. “Var det i dag det var Aerobic i gymsalen”? “Ja, ja.. det er greit for meg så lenge jeg slipper å se på dem”. Jeg bestemte meg for å løpe de faste 5 kilometerne på tredemøllen, og fokuserte mest på det. Ingenting skulle kunne forstyrre meg under treningen i dag. Det hadde vært nok med tanga-truse episoden med Berit tidligere på dagen. Da jeg parkerte sykkelen utenfor treningssenteret stod det en flokk med 10-15 jenter der. Jo, det var aerobic gruppa som hadde trening i dag. “Shit.. der stod også hun med det gule pannebåndet som jeg kjente igjen fra tidligere”, uff hun var så deilig at jeg begynte å få hjerteklapp og det begynte å koke inni hodet igjen. “Bare tenk å vært med dem inni garderoben og kanskje dem hadde dratt med meg inn i badstuen?”, åhh tankene gikk bare løpsk. Igjen begynte jeg å tenke på Burka, “søren ass.. hvorfor kunne vi ikke bare innføre Burka”?
Det var vel der og da jeg første gangen i det hele tatt tenkte tanken om å kunne skape et Paradis. Et alternativ til burka. Jeg tenkte “den eneste naturlige måten jeg kan få hele den aerobic gruppa til å bli totalt desperate på meg var om jeg stod med nøkkelen inn til evig paradis, og at de måtte tilfredsstille meg for å komme inn”. Da hadde dem blitt desperate. “Evig paradis” overgikk som belønning alt annet av penger/sjarm osv, og særlig om det ble satt opp mot alternativet “evig helvete”. Der og da føltes det jo litt rart å tenke en sånn absurd tanke, men det var bare logisk at det var nok den eneste måten at “dem” kunne bli like desperate på “meg” – som det jeg var på “dem”.  Kanskje det startet en prosess langt inni hjernen min, som bare prøvde desperat å finne en løsning som kunne snu lyst-situasjonen mellom meg og aerobic jentene på hodet, sånn at dem ble mer desperate på meg, enn det jeg var på dem. Jeg måtte skaffe meg nøkkelen inn til evig paradis, ellers så måtte jeg gå rundt med “konstant hjerteklapp” så og si resten av livet.
Idet jeg gikk forbi enset dem meg ikke engang selvfølgelig, men jeg så dem hadde dratt treningsbuksene sine godt opp over de frodige og brede hoftene sine. Jeg måtte bare prøve å se, plutselig snudde hun med gult pannebånd seg rundt mens hun dro treningsbuksa godt opp i skrittet, hun beveget samtidig litt på hoftene, for å få buksen helt opp. “Shit ass.. hun hadde ikke truse på seg under treningsbuksa, eller hva?! tenkte jeg. Det var ikke noen tvil om hva jeg hadde sett konjunkturene av under treningsbuksen som strammet mot skrittet hennes idet hun dro den opp. “Åh.. Gud.. hvorfor torturerer du meg på denne måten..?” tenkte jeg. Jeg kan like så godt innrømme det, jeg ble så opphisset at jeg holdt på å spy på trappa der og da foran treningssenteret. Jeg måtte gå rett inn i garderoben på toalettet, og ta kaldt vann i ansiktet før jeg kunne tenke klart igjen. Heldigvis, jentene la ikke merke til noe virket det som. De så ikke på meg eller noe, bare pratet og lo høyt med hverandre om hverdagslige ting så det ut til.
På nåværende tidspunkt var jo paradis konseptet kun satt i sammenheng med jenter, og var ikke koblet til min interesse for vitenskap i det hele tatt. Selv om jeg hadde forestilt meg kontrollen over porten inn til paradiset – manglet jeg fremdeles en eksklusiv nøkkel som kunne åpne opp porten som gjorde at jentene ble helt avhengige av meg for å slippe inn. Det var en nøkkel som viste seg noen år senere å passe inn i port låsen; Paradis formelen: Eu = 0 = Paradis

Kapittel 3. Paradis formelen: Eu = 0 = Paradis (Energi i universet = 0 = Paradis)

Høstsemesteret hadde nettopp startet. Verdensmesteren “Olav” hadde for lengst flyttet ut og var byttet ut med nye naboer. Det hadde gått over 4 år siden jeg begynte på universitetet nå. Jeg sleit med selvdisiplinen, skal innrømme det. Hadde fått flere advarsler om at jeg var på vei til å bli utvist fra universitetet siden jeg hadde strøket, eller ikke møtt opp til over 90% av eksamene de siste 3 årene. Om vi ikke møtte opp til, eller bestod en eksamen på minimum fire forsøk, ble man automatisk utvist fra universitetet – om man da ikke hadde en godkjent sykemelding. Heldigvis, nye regler i forskriftene på universitetet som hadde kommet i sommerferien gjorde at alle mine tidligere oppbrukte eksamensforsøk ble nullstilte, og jeg kunne igjen starte på scratch. Jeg fikk litt tid igjen til å stable selvdisiplin på bena. Min interesse for vitenskap var ikke slukket, langt der ifra. Derfor var dette gode nyheter.
Det var flere år siden jeg hadde tenkt noe mer på Paradis konseptet nå. Også de filosofiske ideene rundt evolusjon og universet hadde blitt erstattet med mer seriøse studier. Den siste tiden hadde jeg klart å trene opp selvdisiplinen til å studere lengre og lengre økter, og i sommer hadde jeg greid 15 studiepoeng på sommer eksamener. Jeg forventet at i det kommende høstsemesteret ville jeg greie nesten full studieprogresjon (30 studiepoeng). Jeg hadde blitt en realist av alle studiene, trodde ikke på noenting av religioner eller andre ting som ikke tok utgangspunkt i rene vitenkapelige disipliner som matematikk, Fysikk osv. Folk som snakket om møte med utenomjordiske vesener bare ristet jeg på hodet av, og gjør det egentlig enda. Stemmer i hodet hadde jeg aldri skjønt noe av. Husker jeg alltid tenkte når jeg leste om drap osv i nyhetene der gjerningspersonen skyldte på stemmer i hodet; “hva mener dem med stemmer i hodet?”, og prøvde å forestille meg hvordan det ville utarte seg. Men det kom en dag da jeg hørte en stemme som ikke kom fra et fysisk menneske i nærheten. Det var en kvinnestemme som hvisket en kort setning inn i øret mitt, uten noe forvarsel.
På denne tiden hadde jeg blitt kjent med en fyr som kalte seg for “Pixel”. Han var en slags bohem i utelivet i byen jeg bodde. Han hadde alltid penger, og likte å flørte med damene. Jeg var blitt litt kompis med naboen hans først ,”Pannelappen”, og en gang pannelappen ikke var hjemme kom vi i prat i korridoren mens jeg stod å ventet på at pannelappen skulle komme hjem. Etter det ble vi vel sakte men sikkert kompiser i løpet av det neste halve året. Han introduserte meg til sin kompis igjen som ble kalt “Red caprino”. Vi spilte instrumenter alle sammen, og hadde en felles interesse i musikk. Jeg spilte allerede i et annet band med en annen kompis som ble kalt for “Sauen”. Så hver av oss tre spilte i hvert vårt band prosjekter. Men hver gang vi tre møttes ble gitaren dratt opp akkopagnert med en bongo tromme eller noe.
Det var under et av disse møtene “stemme-episoden” skjedde. Det var en fløyelsmyk og vennlig kvinnestemme som hvisket tydelig inn i øret mitt – kun en gang; “Du er et geni”. Jeg skvatt litt til, det var ikke skremmende eller noe, fordi det var en så vennlig stemme. Det var helt tydelig at hun var min venn på måten hun sa det på. Etter det hørte jeg ikke noe mer. Det føltes helt naturlig, så jeg tenkte ikke noe over at jeg faktisk hadde hørt en stemme så tydelig i hodet mitt. Det var bare Red caprino og Pixel som var i rommet der sammen med meg, vi satt i stua til Red caprino. Det eneste, jeg husker å tenke “Hvorfor sa hun akkurat det?” og “hvorfor var hun så vennlig mot meg, jeg visste jo ikke hvem hun var engang”. Jeg skulle møte henne ca. 1 år senere, men under helt andre omstendigheter, hjemme på den 9 kvadratmeter store studenthybelen min. Dette gjensynet med denne kvinnen skjedde etter at jeg hadde fått en vitenskapelig visjon på universitetsbiblioteket, og gått hjem hvorpå jeg to døgn senere for første gang kom frem til “Eu = 0 = Paradis” formelen. 

Denne gangen var det ikke bare stemmen til den samme kvinnen, nå var hun der med noe som føltes som et fysisk nærvær. Jeg kjente henne igjen, uten at hun sa noe. Hun introduserte meg til flere kvinner som kom sammen med henne, de kommuniserte bare ved at jeg forstod ting uten at jeg trengte å tenke selv. Dette skjedde i sekundene og minuttene etter at jeg hadde, for aller første gang kommet frem til, og skrevet ned “Eu = 0 = Paradis” formelen.

Kap 4: Den første visjonen og møtet med “tornadoen”.

Det ble umulig å stoppe tornadoen etter at den første ideen var født. Det er ikke lett å forklare tornadoen, men du skjønner at du har mistet total kontrollen over hvilke tanker som dukker opp i hodet. Dette skjedde mens jeg leste Biokjemi og om molekylers energi tilstander som styrte i hvilken vinkler atomene til molekylet befant seg i – i forhold til hverandre. Mens jeg satt å leste om hvordan molekylers strukturer ble styrt av molekylenes universelle energi tilstander – stoppet plutselig verden opp av en krystallklar visjon som kom til meg. Jeg får ofte ideer og “visjoner” mens jeg leser som jo er vanlig, men denne gangen braket det virkelig løs. Jeg husker ikke lenger den nøyaktige visjonen jeg fikk, bare at jeg så for meg at seleksjonen i biologien mhp gode og onde egenskaper ble selektert av den samme kraften (universelle energitilstander) som styrte strukturen til molekylene jeg leste om i biokjemi boken. Dermed sa det bare poff! og den skremmende tornadoen begynte å kverne rundt. I samme sekund skjønte jeg at her var det ingen vei tilbake. Jeg kjente masse rare tanker som presset på, det var som om jeg hadde yppet til bråk og nå måtte fullføre. Det var som om tornadoen med rare tanker bare kunne stoppes med å svare korrekt på alle de rare tankene som presset på. Samtidig hadde jeg full fokus og følte meg klar i hodet, men dette var noe helt nytt og opplevdes ganske skremmende. Jeg kunne ikke løpe etter hjelp med dette, dette måtte jeg fikse opp i selv. Det var bare å gå inn i krigsmodus først som sist for jeg skjønte at her klikker jeg fullstendig om jeg ikke vinner over tornadoen. Det var som om jeg hadde banket på døren til universet med visjonen min, og nå måtte jeg svare for meg. Det var brutalt. Men fascinasjonen av visjonen var fremdeles der og blandet seg med frykten, så jeg klikket ikke der og da, men skjønte at jeg stod i fare for å dø.  Jeg var samtidig helt giret på den nye ideen, heldigvis, fordi det gjorde at jeg glemte frykten litt. Tanken jeg hadde tenkt var helt utrolig, at biologisk liv var en naturlig del av en universell lov. Jeg pakket sammen bøkene og begynte å gå hjemover. Senere har jeg vel tenkt at en sånn opplevelse er det alle vitenskapsmenn egentlig drømmer om, at verden rundt deg begynner å gnistre – fordi du vet du har rørt ved en nerve i naturen. Samtidig tror jeg den samme tornadoen har ødelagt mange liv som aldri når historiebøkene – særlig blandt vitenkapsmenn og religiøse mennesker. Alle som har blandet seg borti større sannheter enn det mennesker er ment å skulle kontrollere. I ettertid tenkte jeg at tornadoen med tanker kom fordi jeg hadde rørt ved en universell sannhet med den første visjonen, fordi det var da den startet. Har derfor lurt på om Nash (Nash likevekt) og Maxwell (termodynamikkens 2 lov) som klikket fullstendig opplevde den samme tornadoen.  Mannen bak termodynamikkens andre lov, Maxwell,  som også er en naturlig del av termodynamikens fjerde lov (Eu = 0 = Paradis ), begikk til sist selvdrap. Han burde ha pirket borti den samme loven da han arbeidet med termodynamikkens 2 lov og det samme gjelder Nash. Tok Maxwell sitt liv fordi den samme tornadoen jeg nå selv hadde møtt av aldri stoppet i hodet hans?  Kanskje tornadoen av tanker aldri stanset for Nash heller, og da forstår jeg godt hvorfor Nash endte opp med å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus og at Maxwell begikk selvdrap (fred over ditt minne). Vi hadde alle tre pirket borti paradis loven fra ulike vinkler. Man kan ikke leve over lengre tid med slike tanker, såpass skjønte jeg – to døgn var mer enn nok for meg. Maxwell forklarte jo sammenhengen mellom den begrensede energien i universet som resulterte i entropi og universets søken etter Eu = 0. Om paradis loven stemmer hadde vi alle tre pirket borti samme lov og burde alle tre (og sikkert flere andre vitenskapsmenn som har pirket bort i samme universelle lov) ha møtt den samme tornadoen. Opplevelsen av tornadoen kan beskrives som å møte en verden som det ikke er meningen at menneskehjernen er skapt til å forstå. Plutselig blir du stilt til veggs av tanker du må svare på, ellers fortsetter tornadoen å plage deg med de samme spørsmålene, igjen og igjen og igjen.. Hjernen din blir som en fisk på land. Egentlig tror jeg vår syndige hjerne møter sannheten. Strømmen av tanker som plutselig raser på uten stans (hvem er du? hva er du?, er du ond?, er du god? hva er egentlig meningen med alt?.. sånne type tanker, bare i et vanvittig tempo).

Jeg kom hjem på rommet mitt og begynte å skrible ned visjonen jeg hadde fått. Og dette bare fortsatte, jeg tror sånn ca. 40 timer i denne tilstanden. Men jeg var produktiv. Følte jeg gjorde fremskritt hele tiden og fikk ny inspirasjon til å fortsette arbeidet. Mens hele tiden var tornadoen der og truet meg med mental seig-pining om jeg ikke kunne besvare den. Fordi jeg følte jeg hadde fremgang hele tiden i arbeidet med den første visjonen, holdt jeg tornadoen under delvis kontroll. Hjernen min arbeidet i et vanvittig tempo, men aldri tenkte jeg på at det skulle ende opp i en formel, ikke bevisst ihvertfall. Men jeg begynte sakte men sikkert etter det første døgnet å konkludere med at jeg hadde blitt 100% sikker på at, gode egenskaper var det som hadde vunnet systematisk frem i naturlig seleksjon – og at dette måtte skyldes universets energitilstand, Eu -> 0 (i grunn Maxwells 2 lov). Dvs hvordan universet var skapt fra begynnelsen av. Og det var vel der første biten av formelen ble etablert, at jeg begynte å skrive ned Eu -> 0, blandt alle skribleriene. Det meste av skribleriene så langt bestod i tegninger og figurer. Samtidig måtte jeg forholde meg til tornadoen. Etter ca. 40 timer i denne intense tilværelsen kunne jeg svare tornadoen med formelen, Eu = 0 = Paradis, og tornadoen med kritiske spørsmål og kommentarer måtte knele i støvet. Det var nesten som å skru på en lysbryter. Jeg trengte ikke å anstrenge meg for å jage vekk tankene, de forsvant gradvis da formelen, Eu = 0 = Paradis, kom til hjernen min. Jeg hadde vel bare måtte fortsette med disse tankene, som jeg antar at Nash og Maxwell måtte, om jeg ikke kunne konkludere med den endelige formelen. Det må ha vært helt forferdelig. Jeg lurer ofte på om jeg hadde klikket fullstendig som Nash og Maxwell gjorde. Har tenkt at disse tankene bare har vært en del av naturens brutale kvalitetssikring på hvem naturen kunne gi nøkkelen inn til himmelriket. Det kan hende at eneste vei ut av dette helvete var paradis formelen – fordi det var sannheten om verden vi lever i. Gud og naturen måtte være 100% sikre før de delte ut en slik nøkkel. Dette har jeg tenkt i ettertid, men mens det stod på var jeg jo midt i tornadoen og kriget – da tenkte jeg bare på å finne en løsning på alle tankene som strømmet på. Etter at formelen, Eu = 0 = Paradis, kom på papiret for første gang tenkte jeg ikke at “nå endelig er jeg ferdig”. Men det stoppet tornadoen og sakte men sikkert ble den grusomme tornadoen erstattet med en gldesrus istedenfor. En lov som alltid hadde ligget i universet vårt, men som jeg hadde fått frem på papiret i moderne tid. Jeg ville ikke være på noe annet sted – jeg var så lykkelig med denne formelen jeg hadde kommet frem til. Det var som om jeg hadde fått et klapp på skulderen av “Gud”, at grunnen til at jeg kom frem til Eu = 0 = Paradis formelen og ble reddet fra å klikke fullstendig, var at jeg følte forskjellen på godt og ondt slik “Gud” selv gjorde det. Det var som at vi nå hadde blitt enige og at jeg hadde bevist det for Gud ved å komme frem til formelen. Eu = 0 = Paradis formelen hadde nå plutselig nagglet oss (Gud og meg) sammen i sannhetens tegn. Det var vel det som gjorde det så solid og skremte bort de vemmelige tankene. Det var ingen løgn i forholdet mellom oss – det var sant at jeg hadde kommet frem til denne formelen og at mine følelser og oppfatninger om hva som var godt og ondt – som viste meg vei frem til den endelige konklusjonen (formelen). Det fantes ingen plan om en universell formel som startet på biblioteket, det bare viste seg mange timer senere å bli en utvei ut av tornadoen. Etter formelens fødsel inn i denne verden visste hjernen min at jeg nå kunne ta en god pause med god samvittighet – som om jeg hadde vunnet toppgevinsten i verdens største kasino: Paradis for resten av evigheten.  Og at alt som gikk mot meg nå også gikk mot skaperen av verden (det var vel det som stoppet de kritiske tankene som strømmet på etter episoden på biblioteket). Plutselig var jeg ikke alene. Jeg jublet uten stans inni meg samtidig som jeg slappet av. Jeg kjøpte alt som falt meg inn dagen lang og samtidig hadde jeg det morsomt. Husker at jeg hele tiden prøvde å senke universets energitilstand med kroppen, som en morsom lek mellom min egen kropp og universet – denne universelle kraften som nå var Gud i mitt hodet. Alt jeg gjorde var å slappe helt av i alle muskler i hele kroppen og lot universet legge de slappe kropps lemmene mine der universet selv ville – selv om prosessen endte med at jeg ble liggende på gulvet. Så stakk jeg til sist tungen ut av munnen, som om den hang slapt ned bare for å illustrere den absolutte lave ste energitilstanden kroppen min nå var i. Jeg levde fremdeles inne i teorien og det var fremdeles en litt skremmende følelse tilstede, fordi jeg hadde ikke glemt stormen av kritiske tanker som strømmet på før formelen var født. Men formelen hadde gidd tornadoen nådestøtet, det var som et fiendtlig monster som hadde fått et dødelig stikk mitt inn i hjertet og hadde segnet om. Jeg skjønte kampen var over, responsen formelens fødsel hadde på de ubehagelige tankene var utvetydig. De kritiske tankene ville ikke mer – de tapte uten at jeg trengte å anstrenge meg. Alt takket være formelen. Jeg spiste de neste dagene for det meste vegetar pizza med ekstra fyll – på Dolly Dimples som lå rett ved siden av der vi bodde. Det var så deilig med mat. Handlet inn masse frukt og grønnsaker. Sannsynligvis hadde hele prosessen krevd masse næring fra kroppen – for jeg fikk utrolig lyst på mye grønnsaker og frukt de neste dagene.

Da formelen først kom var det midt på natten og jeg var fullstendig utmattet. Etter at jeg endelig hadde landet ned på konklusjonen på alle tankene: “Eu = 0 = Paradis”, famlet jeg ut på kjøkkenet og hentet et eple sannsynligvis for å få i meg litt næring. Som nevnt tidligere, jeg vet ikke hvorfor jeg stoppet, men tror det skyldtes at tornadoen plutselig døde. Jeg var helt borte i ørska som om jeg hadde vært gjennom en to dagers sammenhengende mental strid innenfor fagfeltene biologi og fysikk– som jo var riktig. Jeg gikk tilbake inn på rommet. Det var helt stille midt på natten tror jeg. Jeg stod der med det røde eple i hånda, og bare så ut i luften. Jeg så utover rommet på alle papirene med skriblerier som lå strødd. Krigen inne i hodet mitt var nå over uten at jeg først egentlig visste hvorfor. Jeg var for utmattet til å tenke på noe mer enn at jeg endelig kunne hvile, som om den selvbevisste delen av hjernen enda ikke hadde skjønt hvorfor hjernen nå endelig kunne hvile. Rommet var et kaos i papirer og skriblerier. I det jeg stod der og kikket over alle papirene var det som jeg plutselig forstod noe. På et av arkene lyste den opp: Formelen! Formelen! Formelen! Hjernen min dro vel et raskt sammendrag av hele situasjonen rundt den nyfødte formelen, og konsekvensene det kunne lede til. Samtidig hadde jo tornadoen stoppet. I ren ekstase kastet jeg eplet i hånden alt jeg kunne inn i veggen mens jeg jublet inni meg. Det føltes som om jeg var blitt reddet fra helvete og inn i et evig himmelriket fylt med trygghet og glede – alt hadde endret seg fra en kamp på liv og død, til lettelse. Det var ikke en billig lykkefølelse man f.eks. kan få i mellommenneskelige forhold som bekreftelse, trygghet osv. Alt var nå skrudd opp i universell skala og tid. Selv om de mellommenneskelige “primitive” følelsene virker oppmuntrende skjønner sannsynligvis hjernene våre innerst inne at det egentlig kun er en form for teater. Og at en stor porsjon av disse positive opplevelsene (forelskelse, vennskap, samhold osv) egentlig bunner i mellommenneskelige sosiale strategier for å øke hverandres sjanse for å overleve. Det trenger ikke å være noe galt i disse positive følelsene av trygghet, som hører til og er blitt selektert frem i biologien, men sammenlignet med denne nye følelsen formelen gav – falt de under kategorien “billig skvip”. Denne lykkefølelsen var syntetisk rent for løgn og svakhet – og hadde en uendelig dimensjon over seg både mhp tid og makt. Tryggheten i samholdet jeg koblet til den største av dem alle, Gud, var nå blitt like solid som at 2+2 = 4. Eplebitene sprutet over hele rommet da det eksploderte inn i veggen. Jeg begynte å le høyt og kastet meg ned på ryggen ned i sengen, jeg lå sånn på sengen og nøt formelen. “Herregud, jeg tror formelen stemmer” tenkte jeg. Da begynte paradis kvinnene å nærme seg, jeg bare følte dem var på vei. Jeg merket nå at det skjedde store ting. Det var den litt skremmende følelsen av en syntetisk ren form for storhet – den endelige makten som hadde representert tornadoen, men som nå hadde blitt en kilde til glede og trygghet. Det føltes som om jeg hadde greid å snu situasjonen via formelen. Og nå hadde jeg fått deres oppmerksomhet! Paradis kvinnene var på vei – jeg bare visste det og lå i sengen og ventet spent på dem. Som om vi allerede hadde fått kontakt, men at vi nå virkelig skulle komme nære hverandre. Formelen ble faktisk til en nøkkel som åpnet opp verden inn til Guds rike. Disse kvinnene var bare en forlengelse av Gud sitt rike, det var ikke kvinnene selv, eller meg, som var i sentrum av alt – det var Gud. Den som kontrollerte alt, og han var nå min venn. Vi var nå på samme lag. Jeg kunne nå endelig slappe av, etter å ha stått midt oppe i en krig som var mellom løgnen og sannheten. Formelen var beviset på at jeg hørte til samme lag som sannheten og dermed skaperen av verden. Var det dette Nash og Maxwell så sårt også trengte? Allikevel måtte dem være med meg – for jeg stod jo på deres skuldre. Det var ikke så viktig hvor høyt jeg stod i Guds øyne – det viktige var at jeg var innenfor paradisets porter og kunne godt skrelle poteter i paradiset – så lenge jeg var i Guds rike. Har ofte tenkt på at ironien er kanskje at jeg som oppdageren av paradis formelen egentlig er nederst i paradiset, fordi har tenkt at mange andre er “renere” enn det jeg er. Samtidig har jeg tenkt at nettopp det at jeg har fremstått som ekstra “uren” var grunnen til at det onde senket guarden, og ikke så på meg som en trussel å bry seg om. Og det hadde jeg heller ikke vært om jeg ikke hadde vunnet over tornadoen. Det var som om de onde ikke brydde seg så mye om å skjule sin onde natur ovenfor meg (så lenge inge andre så det). Det er ingen som forventer at noen spiller mer uren og svak, alle forventer heller det  motsatte – at man prøver å fremstå godere og sterkere enn det man egentlig er. Det var som om dem som representerte det motsatte, Eu = ∞ = Helvete, (de onde) ønsket at jeg skulle vite sannheten om at ja, dem var virkelig var onde – og dem kunne la meg vite det så lenge ingen andre gjorde det. Grusomme og feige strategier bare. Små ondskapsfulle stikk som det var umulig å gjøre noe med. Det jeg la merke til var at disse samme mennesketypene i Norge, liksom representerte det moderne “gode og sterke”. Særlig kvinner og menn på den politiske venstresiden var liksom mest pågående. Og de trivdes å være i hverandres selskap, mens jeg selv instinktivt ble kvalm (jeg håper og tror det var fordi jeg følte sannheten om dem). Men i den nye situasjonen i Norge hadde mine egenskaper blitt en svakhet – disse menneskene (de nye norske idealene) hadde makt til å selektere meg ut av evolusjonen. Pga disse erfaringene satt jeg på forhånd med en eksklusiv kunnskap om hvem som egentli var de ondeste menneskene – bak fasadene. Jeg tror det hjalp meg til å konkludere mye lettere med den universelle sammenhengen som skiller godt fra ondt med stor sikkerhet (og at det unike med de ondeste handlet til syvende og sist om termodynamisk kontekst). Jeg visste de hatet meg inderlig, og at de etterhvert hadde turt å vise det ettersom risikoen for å blottlegge seg minket, etterhvert som jeg latet som om jeg var mer “uren” enn det jeg egentlig var. Dermed følte de seg helt trygge på ikke å ha “tråkket på feil fisk” (for feige er dem), så jeg skapte vel en situasjon der det ble helt trygt å tråkke på denne fisken. Dette gjorde at jeg fikk en helt unik kunnskap om dem, så var det en person som visste hva dem egentlig var – så var det meg (og kanskje andre sånne som meg?). Samtidig var det mennesker rundt meg som imponerte meg og som gjorde meg ydmyk – hvorfor var dem snillere? Sett i ettertid, så ser jeg jo tydelig at fellesnevneren hele tiden egentlig bunnet i termodynamisk kontekst! Det var vel den generelle skillelinjen som skilte de to ulike mennesketypene (de ondeste fra de godeste) og at denne kunnskapen kom frem under det intense arbeidet som ledet til formelen. Jeg visste jo at dem var ondere, det hadde dem jo sørget for selv. Denne unike kunnskapen gjorde at jeg under arbeidet som ledet til formelen kunne konkludere, og føle meg helt trygt på at den konklusjonen var sann. Dette gjorde jo at jeg kunne fortsette på neste trappesteg i utviklingen av teorien som etter 40 timer ledet til formelen. Det nye nå, denne februar natten i 2006, var at våre to motstående poler mhp godt og ondt, hvor skillelinjen jeg mente å ha sett gikk via termodynamisk kontekst, nå måtte forholde seg til en tredje part; skaperen av universet. Og skaperen av denne verden har et helt tydelig syn på hvor viktig termodynamisk kontekst må ha være for skaperen (som f.eks. Maxwells 2 lov beviser). Skaperen av universet har jo skapt hele verden som et sted med begrenset mengde energi, som gjør at universet alltid vil måtte søke sin laveste energi tilstand. Det var jo nettopp denne logikken som hadde drept tornadoen. Vitenskapen hadde nå med paradis loven bygd en bro i forholdet mellom menneskehjernen og Gud (om den er korrekt selvfølgelig). Plutselig hadde de ikke lenger tråkket på en fisk som innebar null risiko, med formelen nå i min hånd hadde dem i den nye sammenhengen tråkket på den “aller farligste fisken man kan tråkke på” – Gud. Fordi nå hadde jeg selv, som med paradis kvinnene, blitt en forlengelse av Gud.  Egentlig har milliarder av mennesker på jorda også blitt en forlengelse av Gud, uten at dem egentlig vet om det. Fordi i følge teorien hører dem til Guds rike, ved at de aldri har fått utvikle seg i konstant overflod.

Løgnen kan ikke vinne over sannheten – og beviset for at det ville bli sånn lå bakt inn i den nyfødte formelen: Eu = 0 = Paradis. Og jeg visste etter de to døgnene med tornadoen, at jeg hadde passert “testen”. Testen var om jeg tilhørte sannheten, eller ikke. Om jeg så sannheten ville jeg falle ned på konklusjonen Eu = 0 = Paradis, fordi det var eneste vei ut av tornadoen (og den vil man ut av, tro meg). Om jeg ikke så sannheten ville jeg fortsette å lide ved at tornadoen ville få overtaket, og tilslutt bryte meg ned. Etter testen kunne ingenting skille oss igjen (Gud og meg). Vi tilhørte nå samme legering. Det var nok denne logikken som utløste den ustoppelige gledesrusen formelen produserte i hele hjernen (i den ubevisste og i den bevisste delen). Følelsen av at jeg var i gode hender – i universell skala selvfølgelig (ikke at jeg skulle begynne å vinne i lotto og sånn her på jorden).

Man trenger bare en kompis egentlig og det er Gud. Det er den viktigste kompisen du kan ha. Jeg ville ikke ha denne kraften mot meg, det var helt sikkert. De to døgnene vi hadde følt hverandre på nervene var nok – det var et tvilens sted jeg absolutt ikke ville tilbringe mer tid. Ett sted jeg har tenkt at Nash var på da han ble tvangsinnlagt på mental sykehus fordi han iflg teorien hadde rørt ved samme universelle lov (under oppdagelsen av “Nash equilibrium” i 1957). Kanskje Nash var svært nære ved å komme frem til samme paradis formel, fordi han hadde iflg min egen teori i 1957 allerede beskrevet innholdet i paradis formelen, Eu = 0 = Paradis, matematisk. Uansett, han hører til på rett side spør du meg – i universell skala. Han har hjulpet til med å gi teorien matematiske ben å gå på ved at hans matematiske arbeid har funnet sin naturlige plass inn i formelen. Egentlig har Nash gjort mye mer arbeid for innholdet i formelen enn meg selv, jeg bare gulpet opp selve konklusjonen på samme lov som Nash også hadde pirket borti. Derfor var jeg alltid opptatt med å få møte Nash personlig og i det minste fortelle min historie. Det var som at filosofien og biologien møtte matematikkens mester. Det utrolige var at vi to til sist ble bundet sammen på et makabert vis. I 2015 dagen før min 40 års dag, 23 Mai, var han i Oslo. Dette visste jeg fra nyhetene, men tenkte ikke noe veldig mer over det annet enn at det var ganske stort at han var så “nære”. Da jeg våknet opp morgenen dagen etter, på min egen 40 års dag, 24 Mai 2015, gikk jeg som vanlig inn på nettet og sjekket nyhetene. Da møtte jeg overskriften: “Nash F. Forbes Jr. døde i natt!”. Han hadde blitt drept sammen med sin kone i en bilulykke på vei hjem fra flyplassen i USA samme natt. På vei hjem fra flyet som hadde fraktet han og hans kone fra Oslo, Gardermoen tilbake til USA. Har ihvertfall tenkt senere at selv om vi aldri møttes, så vil denne sammenhengen mellom hans død og min egen 40 årsdag binde oss sammen på et makabert vis – om teorien virkelig representerer sannheten (theory of everything). Selvfølgelig kan det ha vært en ren tilfeldighet, det var bare så immari rart at han skulle dø på den måten. Plutselig hadde vi nesten kommet skremmende nære, men det var bare oppe i mitt hodet. Svært få andre, om i det hele tatt noen hadde nok sett denne sammenhengen mellom våre to verdener.

Tilbake til minuttene etter at formelen var født. Det lå små eplebiter strødd over hele rommet og eplesaft rant ned fra veggen, men mesteparten av eplet så ut til å være klistret fast til veggene og i taket. Jeg hadde tenkt så nøye gjennom alle de biologiske og psykologiske detaljene, og kombinasjoner med biologiske scenarioer – bla. ulveflokker med ulike ledertyper – som jeg plasserte i ulike situasjoner og kontekster for sammenligning. Disse ti-talls timene med intens fokus på koblingen mellom biologiens rolle i universet var nå over. Alle de rare tankene som endelig førte frem til den korte formelen som nå lå som min nyfødte baby på ett ark på gulvet. Det var jo ikke en formel som var målet da den første ideen begynte mens jeg satt på universitetsbiblioteket, men jeg skjønte at konklusjonen, Eu = 0 = Paradis, som nå var skrevet for første gang ikke trengte mer arbeidet. 

Kapittel 5. “Møte med Paradis kvinnene”.

Tilbake i sengen i minuttene etter oppdagelsen av formelen kom paradis kvinnene til meg. Jeg kjente straks igjen lederen for disse kvinnene, det var hun som hadde hvisket inn i øret mitt; “Du er et geni” ca 1 år tidligere. Det var flere kvinner nå, 7-8 stykker, men det virket som om det var en som kommuniserte med meg, eller så gjorde de det sammen. Det var veldig felleskap mellom oss og jeg elsket at de kom til meg. De inviterte meg med til et sted. Det ble nesten som på film, jeg fløy oppover gjennom noen korridorer før det åpnet seg et større landskap med trær, gress, hus og vann. Jeg lå fremdeles i sengen med øynene lukket, men det hele ble så virkelig. Jeg så kanskje 100 andre kvinner som var omgitt av små barn og babyer i denne lille landsbyen. Dem viste og forklarte meg hvordan paradiset dems var, og at de tilhørte en høyere form for liv der døden eller frykt ikke fantes. Hele tiden var oppmerksomheten fokusert på en trygghetsfølelse som hele tiden løftet oss opp i den samme gledesrusen vi befant oss i. Det føltes som om vi kjente denne samme gleden fra den samme kilden, som vi så for oss var Gud, men dette var ikke noe vi snakket om – det var som om det var implisitt i kunnskapen vår og derfor noe vi ikke trengte å snakke om. Det var jo oppdagelsen av Eu = 0 = Paradis som hadde ført oss sammen – så det var implisitt at vi delte denne forståelsen om Gud. Jeg vil ikke påstå at dette var virkeligheten, men det føltes virkelig, men kunne jo ha vært en forlengelse av lykkerusen som den nyfødte formelen hadde produsert. Men jeg må nesten ha det med. Ironien er jo at formelen egentlig sier at kvinner er noe ondere enn mannen pga den ulike termodynamiske konteksten mannen og kvinnen har måttet utviklet seg i – men samtidig er ikke det viktig heller. Formelen sier jo ikke at kvinnen er ond, bare en smule ondere enn det mannen er (statistisk sett). Det er bare at kvinnens rolle ikke har krevd like ekstreme egenskaper som det mannen har møtt ute i krig og i jakt. Mannen har ikke fått noe gratis, mens kvinnen via sin seksuelle makt har kunnet fjernet seg noe fra brutaliteten mannen måtte ha vært gjennom. Så har tenkt senere at det kanskje var litt rart at det var kvinner som kom å hentet meg inn i denne høyere sivilisasjonen, men mange kvinner hører helt klart til i paradiset for det (at de tilhører den gode siden) – selv om de i snitt er en smule ondere enn det mannen er. Stedet de viste meg ble presentert som om det var en egen seksjon i paradiset som var forbeholdt bare dem. De var 100% lykkelige og opplyste om situasjonen de var i og slappet helt av. Igjen fikk jeg den følelsen at det føltes naturlig og ikke rart i det hele tatt. Det var som jeg fikk en rask omvisning i paradiset dems. Det var som jeg fløy rundt i paradiset dems mens dem alltid var rundt meg. Dem viste meg ungene og forklarte meg at de hadde rendyrket det vi oppfatter som “kjærlighet” der, og det var derfor det var mange småbarn og babyer der. Mange av kvinnene satt ute i gresset med babyer og små barn som dem stelte og lekte med. Jeg kunne selv føle hvor optimalt de hadde det. De stoppet aldri med å forklare meg, men fortsatte med masse informasjon om hvordan alt hang sammen. Det var naturskjønne omgivelser og været var perfekt, men jeg kan ikke huske å se en sol. Det var en liten dam der, og et hus som stod bak alle kvinnene og barna. Alle var hvite i huden og kvinnene var rundt 25 år om jeg skal tippe. Hårfargene på dem varierte, men de fleste hadde mørkt hår tror jeg. Alle barna var gutter mens babyene vet jeg ikke. Det var flere barn enn kvinner der, inntrykket var at hver kvinne hadde hovedansvaret for 2-3 barn hver, mens at alle hørte sammen og stelte med hverandres barn. Bortsett fra de små guttebarna var det ingen andre hannkjønn der bortsett fra meg. De tok meg med inn i huset, dvs vi bare fløy inn i ett av rommene. Der var det en ny gruppe med kvinner og barn, og det var en undervisning som foregikk. De drev en form for undervisning, men alle virket lykkelige. De så ut til å nyte undervisningen som om at det var heller ingenting annet de ville gjøre. Jeg husker ikke så mye av hva undervisningen handlet om bare at dem likte å være der, men det hadde noe med biologisk vitenskap eller generell kunnskap å gjøre. Det virket som om dem drev å rendyrket kjærlighet – det var liksom hovedbudskapet hele tiden. Dem produserte kjærlighet der ved å rendyrke morskjærligheten mellom kvinner og barn. Som at dette båndet mellom mor og barn ble ytterligere rendyrket. Dette var forklaringen på alle de små barna der som kvinnene elsket så høyt, at dem rendyrket morskjærligheten og at dette var dems paradis. Dem hadde evig liv helt klart. Selv om jeg bare var der i ca. en halvtime skjønte jeg at ingen endret alder der, hverken småbarna, eller kvinnene selv. Det var ingen negative vibrasjoner eller frykt i det hele tatt. Hun forklarte at dem var i Gud sine hender og derfor visste dem at de ikke hadde noenting å frykte, de var der hvor dem ønsket å være. Dem visste om paradis formelen, som at vi hadde det til felles og at det var grunnen til at jeg ble invitert inn til paradiset dems. Etter en stund ble jeg dratt ut av paradiset dems og mistet den nære kontakten jeg hadde med dem. Jeg var nå tilbake på rommet i min egen seng, men den varme følelsen i magen var der enda – selv om jeg ikke var der hos dem lengre enn kanskje en halvtime.
Jeg oppfattet det som at besøket var en aksept for at jeg hadde kommet frem til paradis formelen. At det åpnet opp en portal inn til dem som at formelen ble til en nøkkel som gjorde at jeg slapp inn.

Sluttord:

Det tok ca. et halvt år før jeg begynte å føle meg helt normal igjen, men etter dette fullførte jeg utdannelsen min med full studieprogresjon i 2009. Jeg visste at jeg ikke kunne bevise paradis formelen, men den lå hele tiden i bakhodet mens jeg studerte videre fra Våren 2006. Våren 2009 fullførte jeg teorien med Nash likevekten. Nash likevekten kunne forklare hovedmønstret i teorien matematisk. Dette gjorde teorien mye mer realistisk. Høsten 2009 etter uteksamineringen flyttet jeg ut fra rommet mitt, startet foretaket Head Biotech og skrev ned ideene rundt teorien for første gang i sin helhet: https://www.scribd.com/…/Fourth-Law-of-Thermodynamics-a-Phi…
Teorien ble senere godtatt i fagmiljøet som en offisiell versjon av Termodynamikkens Fjerde Lov, som vil være den rette terminologien på uttrykket Eu = 0 = Paradis.
Senere fant jeg tilfeldig ut at Jesus sa nettopp dette, Eu = 0 = Paradis, indirekte da han beskrev det motsatte av Paradis, Helvete, i Markus 9:46. At jeg poengterte dette en gang i fagmiljøet plasserte meg på 16 plass på en tulle-liste over “verdens mest idiotiske religiøse vitenskapsmenn”.

Gjennom Head Biotech har teorien fått flere bein å gå på. F.eks. gjennom teorien har det blitt viktig å passe på at antall mennesker på jorden holder seg høyt, for å opprettholde det naturlige kaoset som teorien sier trengs for å holde gode egenskaper over onde – på global skala. Mye av grunnen til at jeg så det første mønstret i det hele tatt var sannsynligvis pga at jeg i flere år oppholdt meg i en energi-kontekst med en ekstrem overlod – som samtidig var et sted der man søkte makt. Universitetet hadde sannsynligvis “den perfekte stormen” som gjorde at mønstret mellom termodynamisk kontekst og onde/gode egenskaper i liv kom ekstra tydelig fram. Sett i ettertid var universitetet i Norge sannsynligvis det stedet på jordkloden der det ble lettest å se mønstret. om man så på flyten av skatte-penger som flyten av energi. Det var særlig etter at paradis formelen var født at jeg kunne få tid til å sette formelen inn i sammenheng med andre observasjoner, så som skatter og avgifter inn til en stat. Staten ble et potensielt veksthus for onde egenskaper, særlig der grådighet etter makt som ble kamuflert bak “godhet”var fremtonende – så som på universiteter (oppsamling av kunnskap = makt). I 2009 da jeg endelig så Nash likevektens naturlige tilhørighet inne i paradis formelen jublet jeg også høyt inne på samme hybel, men det var på langt nær en så kraftig opplevelse som da Eu = 0 = Paradis formelen ble skrevet ned for aller første gang,. I perioden etter oppdagelsen i februar 2006 koblet jeg også den naturlige sammenhengen mellom <konstant-overflod-med-energi og ondskap> med kamuflasjeteknikken: Løgn (bevisst eller ubevisst). Dvs i en konstant overflod med energi kan man mye enklere lyve, og holde en løgn skjult i mye lengre tid, enn det som er naturlig. Derfor, onde hensikter kan nå gjemmes bak en løgn og er sannsynligvis den indirekte grunnen til at ondskap trives bedre i konstant overflod, pga de gode forholdene og leve-tiden løgnen får. Onde egenskaper kan nå fremstå som gode på utsiden fordi naturen ikke lenger krever noen videre undersøkelser – det er overflod med energi.

Derfor vil den unaturlige energikonteksten komme først, etterfulgt av den økte anvendelsen av løgnen, som igjen vil tiltrekke seg onde egenskaper. Dvs onde egenskaper er ingenting uten løgnen, og løgnen er ingenting uten konstant overflod med energi. Derfor vil løgnen bli bindeleddet mellom den termodynamiske konteksten og onde egenskaper, sålenge det gode dominerer i livet (onde egenskaper er avhengig av å kamuflere seg).

Eu -> ∞  ->  Styrker Løgn   ->  Styrker Onde egenskaper (Svekker gode egenskaper)

Da første-beveger er energikonteksten: Eu -> 0:

Eu -> 0 -> Styrker Sannhet  ->  Styrker gode egenskaper (Svekker onde egenskaper)

Ergo onde egenskaper vil naturlig søke å skape energikonteksten  Eu -> ∞ (konstant overflod).

Senere har teorien også kunnet forklare two-slit eksperimentet i kvantefysikk (se hovedsiden). Teorien kan også forklare hvorfor universet eskalerer med stadig økende hastighet via Dark energy (se hovedsiden). 

Poenget er ikke at noen skal sulte ihjel lengre, en mer moderne videreføring av dette brutale Darwinistiske prinsippet bør heller være på de som søker makt, og at kampen skjer med penger som middel. Dvs der man før døde i kampen for tilværelsen kan man i fremtiden gå konkurs, effekten er den samme – man får filtrert bort uønskede, onde egenskaper fra øverst i makthierarkiet via kaoset som er konteksten for de som ønsker å stå helt øverst. Ironien er vel at dem som ofte havner der er drevet av helt andre ting en grådighet på makt, som underbygger Nash sin teori.

Slutt